Høyesterett har tolket

Høyesterett fikk seg forelagt to teoretiske modeller. Enten å beregne merutgiften som differensen mellom de utgifter man hadde forventet å få og dem som faktisk påløp, som Staten hevdet, eller som differansen mellom de utgifter som ville ha påløpt og de som faktisk ble resultatet, som entreprenøren hevdet. Ikke overraskende fastslo Høyesterett at hva man teoretisk hadde tenkt seg var helt uinteressant som utgangspunkt. Det avgjørende var hva som ville ha påløpt i forhold til hva som faktisk påløp. Entreprenøren fikk altså medhold. Høyesterett sier blant annet:

«Jeg bemerker til dette at når en entreprenør har leid inn maskiner, utstyr og personell for å utføre en entreprise, vil utgiftene ved forlenget drift på grunn av byggherrens forhold for entreprenøren være en merutgift. Det må være uten betydning om driften etter den opprinnelige fremdriftsplan skulle ha fortsatt, når den uten hindringen ville vært avsluttet tidligere. Entreprenøren har i utgangspunktet risikoen for utførelse og ferdigstillelse innen avtalt tid, og en del av vederlaget er kompensasjon for denne risiko. En raskere fullføring enn opprinnelig forutsatt er en gevinst som entreprenøren avhengig av omstendighetene, kan forvente å oppnå.»

Høyesterett tilføyde også at det ikke var noe krav at fremdriften skal være «vesentlig raskere». Poenget er altså at enhver endring liten eller stor gir rett til regulering av vederlaget.