Av advokat Heikki Giverolt, FØYEN Advokatfirma DA
Utbyggere vil normalt trenge en rekke tillatelser fra kommunen. Det må søkes om deling, deretter må det avholdes kart- og delingsforretning, og videre må det søkes om byggetillatelse.
For alle tjenester kommunen utfører, vil det måtte betales gebyrer til kommunen. Det har i de senere årene blitt en større offentlig debatt om slike gebyrer. Dette fordi gebyrenes størrelse har økt over tid, og fordi gebyrene for de samme typer tjenester avviker sterkt fra kommune til kommune. Det har vært vanskelig å sette seg inn i hvordan gebyrene er beregnet.
Til tross for den omfattende debatt som har funnet sted, er disse spørsmålene ikke entydig løst. Det har vært få saker for domstolene om dette. Hovedgrunnen antas å være at det enkelte gebyr for den enkelte søker tross alt er lavt i forhold til de saksomkostningene som påløper ved en rettssak. Imidlertid behandlet Høyesterett en sak knyttet til størrelsen på gebyrene i forbindelse med kart- og delingsforretning i fjor høst. Dom ble avsagt i oktober 2004. Det ble slått fast at det aktuelle gebyrvedtaket var ugyldig.
Søkeren av kart- og delingsforretning var et privat selskap som driver boligbygging i stor målestokk. Det ble søkt om kart- og delingsforretning på eiendommen som var drøye 350 da. Gebyrregulativet var basert på at det skulle betales et fast gebyr kr 14.150,- på eiendommer opp til 2 da. Deretter skulle det betales et gebyr på kr 1.550,- pr 0,5 da. Gebyret beløp seg til kr 1.144.202,-.
Fra søkerens side ble det meddelt at dette var urimelig høyt i forhold til det arbeidet som kommunen hadde med saken. Da kommunen nektet å redusere gebyret, ble saken brakt inn for domstolene med påstand om at gebyret var ugyldig.
Flertallet i Høyesterett, 3 av 5 dommere, kom til at det var tilfellet. I tillegg til ble kommunen tilpliktet å betale saksomkostninger for behandlingen i Høyesterett.
Gebyrer ved kart- og delingsforretninger reguleres av Delingsloven av 23. juni 1978 nr 70 § 5-2.
Det eneste som sies i loven er at det skal betales gebyrer for kart- og delingsforretninger, og at kommunestyret selv fastsetter gebyrregulativet etter gjeldende bestemmelser. I loven er det ikke nærmere retningslinjer om hvordan gebyrene skal fastsettes.
Siden kommunestyret fastsetter gebyrregulativet, er det klart at kommunene har en stor grad av frihet. Imidlertid er det sentrale med dommen at denne friheten ikke er absolutt. Foruten de alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper om likebehandling, myndighetsmisbruk og rimelighet, skal det tas hensyn til kommunens arbeidsomfang.
Det er ikke noen absolutt sammenheng mellom gebyrets størrelse og det antall timer som medgår til behandlingen av søknaden. Det er helt akseptabelt at gebyrregulativet er basert på gjennomsnittsbetraktninger av hvor mange timer/utgifter som normalt påløper ved en kart- og delingsforretning innenfor de forskjellige arealklasser det opereres med. Et avvik i forhold til dette vil ikke automatisk medføre at gebyrvedtaket er ugyldig.
Et visst spillerom ved beregningen av gjennomsnittkostnadene må kommunen ha ifølge flertallet i Høyesterett. Imidlertid sies det at det er en grense for hvor store gebyrer en arealklasse kan pålegges uten at kommunen kan dokumentere at de gjennomsnittlige utgiftene for vedkommende klasse er tilsvarende store. Er grensen overtrådt, og kommunen ikke benytter sin dispensasjonsadgang, vil gebyret være ugyldig.
Det ble dokumentert at kommunen ved utarbeidelse av regulativet ikke hadde lagt til grunn antatt timeforbruk som parameter. Det var kun tatt utgangspunkt i arealklasser.
Det ble opplyst at tidsforbruket med en normalsak som er arealer inntil 2 da var 15 - 20 timer. I den aktuelle saken var tidsforbruket antatt å utgjøre 12 - 13 ganger mer enn i en normalsak. Når da gebyrets størrelse var 80 ganger større, var grensen overskredet.
Den gjennomsnittlige timepris for en normalsak var kr 950,-. Timeprisen i den aktuelle sak, basert på et tidsforbruk på 180 - 200 timer, utgjorde kr 5.500,-.
Basert på dette, og fordi dispensasjonsadgangen ikke var benyttet, kom flertallet til at vedtaket var ugyldig.
Avgjørelsen gjaldt en konkret kart- og delingsforretning etter Delingsloven. Imidlertid er den interessant også for gebyrer etter Plan- og bygningsloven. Disse gebyrene fastsettes etter de samme prinsipper.
Gjennomsnittlig arbeidsomfang med den aktuelle typen søknader vil derfor være et viktig parameter når lovligheten av gebyrets størrelse skal vurderes.
Det som også kan sies om rettstilstanden innenfor dette feltet, er at det faktum at kommunene opererer med forskjellige nivåer på samme type gebyrer, ikke nødvendigvis tilsier at høye gebyrer er ugyldige. Grunnen til dette er at kommunene har stor grad av frihet når det gjelder størrelsen på gebyrene. Det er ikke gitt at alle kommuner ønsker å ta maksimale gebyrer fra brukerne.
Et forhold som avgjørelsen ikke tar stilling til er, hvilke kostnader som kommunen kan kreve å få utlignet på gebyrene. Etter forarbeidene skal gebyrene være basert på selvkost. Dette var ikke noe tema i den aktuelle saken. Det som imidlertid er klart er at ikke bare lønnsutgifter til de personer som driver med kart- og delingsforretninger skal hensyntas. Også generelle kostnader som husleie, lønnsutgifter til ansatte på regnskapskontor etc må tas inn på kostnadssiden når selvkost skal vurderes.
Del på facebook
Del på twitter
