Av advokat Jostein Ramse og Birgitte Araldsen, FØYEN Advokatfirma DA
Moderniseringsdepartementet har sendt ut på høring 7. april 2005 utkast til revidert regelverk om offentlige anskaffelser. Høringsutkastet består av utkast til ny forskrift om offentlige anskaffelser (til erstatning av gjeldende forskrift av 15. juni 2001 nr 616), samt forslag til endring av lov om offentlige anskaffelser (lov 16. juli 1999 nr 69) og endring av forskrift om klagenemnd for offentlige anskaffelser (forskrift 15. november 2002 nr 1288).
Forskriftsutkastet har en annen oppbygning enn dagens forskrift om offentlige anskaffelser:
- Del I er generelle regler som gjelder for alle offentlige anskaffelser som omfattes av virkeområdet, også anskaffelser under nasjonal terskelverdi (nå kr 500.000,-).
- Del II gjelder anskaffelser under EØS-terskelverdiene og uprioriterte tjenester.
- Del III regulerer anskaffelser over EØS-terskelverdiene.
I tillegg til nye bestemmelser som innebærer en implementering av EUs nye innkjøpsdirektiv for klassisk sektor, er det også foretatt presiseringer og klargjøringer på en rekke punkter. I tillegg er elementer fra AUDAs innstilling inkludert. Dette gir mer tekst, men er ment å gjøre regelverket oppdatert og lettere tilgjengelig. Samtidig er det mange bestemmelser og formuleringer som er videreført uten endringer. Nedenfor vil vi peke på noen av de viktigste nye bestemmelsene som foreslås.
Høringsfristen er 6. juli 2005. Departementet tar sikte på at det nye regelverket skal tre i kraft 1. januar 2006. Forslaget er tilgjengelig på www.mod.dep.no. Her vil også alle høringsuttalelser fortløpende bli publisert.
Forslaget innebærer at et stort antall anskaffelser kan gjennomføres uten at regelverkets detaljerte saksbehandlingsregler i Del II eller Del III må følges. Forskriftenes Del 1 og de grunnleggende krav i lovens § 5 gjelder også for anskaffelser under terskelverdien – herunder at anskaffelsen så langt mulig skal være basert på konkurranse og gjennomføres under hensyn til forutberegnelighet, gjennomsiktighet og etterprøvbarhet. Det er grunn til å tro at anskaffelser under terskelverdien vil få mer oppmerksomhet en tidligere, som følge av at anskaffelsenes verdi øker og de foreslåtte tiltakene omtalt i pkt 3 og 4.
For alle anskaffelser over kr 50.000,- skal det føres protokoll. Denne protokollplikten bør være forholdsvis enkel å etterleve. Som vedlegg til forskriften er det utarbeidet mal for protokoll, som inneholder de punkter protokollen minimum må omfatte. Vedlegg 3 er mal for protokoll for anskaffelser mellom kr 50.000,- og kr 500.000, og Vedlegg 4 er en noe mer omfattende mal for protokoll for anskaffelser over kr 500.000,-. Anskaffelsesprotokollen er offentlig i henhold til offentlighetslovens bestemmelser. Oppdragsgivere må trolig belage seg på en viss interesse for disse protokollene.
KOFA får mulighet til å ilegge overtredelsesgebyr for ulovlige direkte anskaffelser som foretas forsettlig eller grovt uaktsomt. Enhver kan påklage en ulovlig direkte anskaffelse, og gebyr kan ilegges frem til to år etter at kontrakt er inngått. Gebyr kan ilegges selv om dette ikke er påstått av klager. KOFA foreslås imidlertid ikke tillagt noen generell tilsynsrolle, og skal heller ikke fremover kunne ta opp saker av eget tiltak.
Departementet vil ikke åpne for en adgang til anonyme klager, men i og med at det er åpnet for at enhver kan klage, er det et spørsmål om ikke dette kan omgås. En leverandør som ønsker å påklage en avgjørelse anonymt, må f.eks kunne få et advokatfirma til å klage for seg i advokatfirmaets navn.
Det vil være opp til KOFAs frie skjønn hvorvidt det skal ilegges overtredelsesgebyr når vilkårene er tilstede. Tilsvarende gjelder gebyrets størrelse, men det er her satt en maksimumsgrense på 15 % av anskaffelsens verdi. Vedtak om overtredelsesgebyr kan ikke påklages, men det kan overprøves av domstolene som det foreslås at skal ha adgang til å prøve alle sider av saken. Dette forutsetter at det organ som er ilagt gebyret reiser sak for domstolene mot KOFA. Det kan synes merkelig at f.eks et statlig organ saksøker et annet statlig organ, men som departementet påpeker så er det ingen juridiske hindringer for at staten saksøker staten. Saksomkostninger må også kunne kreves dekket etter tvistemålslovens vanlige regler.
Rammeavtaler er ikke regulert i det gjeldende anskaffelsesregelverket. Departementet foreslår å innføre likelydende bestemmelser om rammeavtaler både over og under EØS-terskelverdiene. En rammeavtale foreslås definert som følger:
”en avtale inngått mellom en eller flere oppdragsgivere og en eller flere leverandører som har til formål å fastsette vilkårene for de kontrakter som skal tildeles i løpet av en gitt periode, særlig med hensyn til pris og eventuelt planlagte mengder.”
Rammeavtalens varighet kan normalt ikke overstige 4 år. Dersom det inngås rammeavtaler med flere leverandører, skal det normalt være minst 3 leverandører, og avrop må skje i henhold til vilkår fastsatt i rammeavtalen (f eks en klar fordeling av leveransene mellom leverandørene) eller ved en ny forenklet konkurranse mellom de aktuelle leverandørene som har rammeavtale med oppdragsgiveren.
På grunnlag av direktivet foreslås det i tillegg til gjeldende anskaffelseformer innført den nye prosedyren ”konkurransepreget dialog”. Dette vil bare gjelde for anskaffelser over EØS-terskelverdiene. Prosedyren reserveres for særlig komplekse kontrakter, og i henhold til høringsnotatet skal det være ”objektivt umulig” å benytte åpen eller begrenset anbudskonkurranse. Subjektive forhold hos oppdragsgiver er ikke relevante i vurderingen. Hva kravene innebærer, vil nødvendigvis måtte klargjøres ved bl a KOFAs praksis.
I konkurransegrunnlaget må oppdragsgiver gi en svært god beskrivelse av sine ønsker og behov. Det skal så gjennomføres en dialog med sikte på å skape løsninger som dekker disse behovene. Kontraktsvilkår kan også diskuteres, herunder prising. Oppdragsgiver står forholdsvis fritt til å legge opp fremgangsmåten, bl a kan antallet løsninger (og derved indirekte antallet leverandører) reduseres under dialogfasen dersom dette er gjort kjent på forhånd og skjer på grunnlag av angitte tildelingskriterier. Etter avslutning av dialogen skal det innleveres endelig tilbud og fremgangmåten for dette er regulert i en egen bestemmelse. Oppdragsgiver kan bestemme at han kun vil ha tilbud på én løsning og dette kan innebære at det faktisk bare er en leverandør som er aktuell for oppdraget.
”Dynamisk innkjøpsordning” er en fullstendig elektronisk prosess som kan ligne noe på en parallell rammeavtale. Den er begrenset i tid, normalt til maksimalt 4 år, og følger prosedyrereglene for en åpen anbudskonkurranse. Oppdragsgivers krav ligger i bunnen, men nye leverandører som oppfyller kvalifikasjonskriteriene og som har levert et veiledende tilbud, kan tas opp i ordningen underveis. Både etableringen av selv ordningen og inngåelse av den enkelt kontrakt skal kunngjøres. Ved inngåelse av den enkelte kontrakt kan en forenklet kunngjøring benyttes. Alle interesserte leverandører skal her oppfordres til innen en frist på 15 dager å gi et veiledende tilbud. De leverandører som tas opp i ordningen, inviteres deretter til å gi endelig tilbud. I henhold til høringsnotatet er ordningen egnet for standardiserte og gjerne gjentagende kjøp.
”Elektronisk auksjon” er ingen fullstendig prosedyre men kan brukes for å avslutte en konkurranse. Før auksjonsrunden innledes må leverandørene være kvalifisert og tilbudene evaluert. Elektronisk auksjon kan være egnet i en ren priskonkurranse eller i konkurranse knyttet til andre kvantifiserbare vilkår.
Det foreslås nå at oppdragsgiver i en konkurranse med forhandling, kan bestemme at prosedyren skal gjennomføres i flere faser for å begrense det antall tilbud som skal forhandles. Nedvalg av antall leverandører og forhandlinger skal skje i henhold til fastsatte tildelingskriterier. Oppdragsgiver må gjøre fremgangsmåten kjent på forhånd. Hvis metoden benyttes, skal oppdragsgiver likevel alltid sørge for at det er igjen et tilstrekkelig antall leverandører til å sikre reell konkurranse i den avsluttende fasen. Dersom oppdragsgiver ikke bekjentgjør at han vil gjennomføre forhandlingene i faser, fremgår det av forskriftsutkastet at alle leverandører som har gitt gyldig tilbud skal gis adgang til å gi minst et forbedret tilbud før tildeling av kontrakt. Disse bestemmelsene avløser dagens uklare kriterium om at det skal forhandles med alle leverandører som har en ”reell mulighet for å få tildelt kontrakt”.
Bestemmelsen i § 3-6 om bruk av rådgivere ved utarbeidelse av spesifikasjoner er beholdt uendret i det nye forskriftsutkastet. Tidligere var dette kun en pliktbestemmelse rettet mot oppdragsgiver som påla ham å ikke søke eller motta råd i forbindelse med en bestemt anskaffelse, fra noen som kan ha økonomisk interesse i anskaffelsen. I utgangspunktet kunne ikke tilbud fra en slik rådgiver avvises, men tilbudet kunne være problematisk for oppdragsgiver særlig mht likebehandlingskravet. Nå får oppdragsgiver en plikt til å avvise leverandøren i den etterfølgende konkurransen. Dette innebærer en betydelig risikoforskyvning fra oppdragsgiver til leverandør. I og med at påbudet fortsatt er rettet mot oppdragsgiver, kan dette synes noe inkonsekvent. Juridisk sett kan oppdragsgiveren nå i første omgang la være å ta hensyn til forbudet og i stedet overlate til leverandøren å vurdere grensen. For alle leverandører er dette en viktig endring som innebærer at det ved oppdrag for det offentlige alltid må vurderes om resultatet kan bli benyttet under utarbeidelse av spesifikasjoner og om det i så fall er mer interessant å delta i den etterfølgende konkurransen enn som rådgiver i en tidlig fase av prosjektet.
Der det økonomisk mest fordelaktige tilbudet skal legges til grunn for tildeling av kontrakt, er det i utkastet foreslått en innstramning mht angivelse av kriteriene. For anskaffelser over EØS-terskelverdiene skal alle kriterier oppgis, og deres relative vekt angis. Vektingen kan angis ved fastsettelse av en ramme med et passende maksimalt utslag i hver retning. Dersom oppdragsgiver kan påvise at vekting ikke er mulig, er det tilstrekkelig at kriteriene prioriteres etter viktighet. Praksis vil avgjøre hva som ligger i at ”vekting ikke er mulig”.
Under EØS-terskelverdiene er kravene til angivelse av tildelingskriterier ikke like strenge. Dersom oppdragsgiver på forhånd har bestemt seg for prioriteringen av kriteriene, skal dette angis. For øvrig heter det at det skal benyttes økonomiske og kvalitative kriterier som har tilknytning til kontraktsgjenstanden.
Del på facebook
Del på twitter
