Av advokat Lars Folkvard Giske, FØYEN Advokatfirma DA
Straffelovens § 145 hjemler straff for den som «uberettiget skaffer seg adgang til data eller programutrustning som er lagret eller som overføres ved elektroniske eller andre tekniske hjelpemidler». Før lovendringen var det et krav for straffbarhet at en brøt en «beskyttelse eller på lignende måte» uberettiget skaffet seg adgang til data eller programutrusting. Dette kravet ble fjernet slik at straffbarhet ikke forutsatte at den som innehar datainformasjon har sørget for å beskytte informasjonen.
Som en ser av ordlyden, er det imidlertid kun uberettiget tilgang til en annens datalagret informasjon inkludert programutrustning (i forarbeid omtalt som instruksjonene til maskinen, dvs dataprogrammer) som rammes. Å benytte naboens nettverk for å laste ned for brukeren lovlig tilgjengelig data som å lese www.dagbladet.no eller å sjekke ens egen e-mail, kan neppe anses som uberettiget tilgang til data. Det er ikke naboens data en da får tilgang til. Det er også tvilsomt om det i den forbindelse kan hevdes at en uberettiget får adgang til programutrusting (dvs dataprogrammer). En benytter seg jo ikke av naboens programvare når en misbruker det trådløse nettverket, en får bare urettmessig tilgang til naboens modem/utstyr. Muligens kan det hevdes at en får adgang til programvaren i modemet når er surfer, men det er definitivt ikke klart at dette omfattes av den straffbare gjerningsbeskrivelse, idet en bare bruker modemet og ikke får tilgang til programkoden som sådan og kan lese denne. Det fremkommer også klart av forarbeidene at formålet med endringen var å gjøre straffbarheten ubetinget om den som innehar «egen datainformasjon» har sørget for beskyttelse mot innsyn fra uberettigede eller ei. At formålet var å gjøre det ulovlig å misbruke andres nettverk, er ikke nevnt med et ord. Når verken ordlyden eller forarbeidene klart trekker i retning av at dette nå er straffbart, er det et tvilsomt hvorvidt bruk av andres trådløse nettverk nå har blitt ulovlig etter § 145.
Straffelovens § 393 ble ikke endret i våres og hjemler for øvrig heller ikke to års straff for brudd på bestemmelsen – men kun bøter. Bestemmelsen har likevel en ordlyd som kan medføre at bruk av naboens nettverk er ulovlig:
«Med Bøder straffes den, som retsstridig bruger eller forføier over Løsøregjenstand, der tilhører en anden, saaledes at den berettigede derved paaføres Tab eller Uleilighed, eller som medvirker hertil.»
Tolkningsspørsmålet blir hvorvidt et trådløst nettverk anses å være en «løsøregjenstand». Av straffelovens § 6 følger det at «Under Udtrykket Løsøregjenstand indbefattes i denne Lov ogsaa enhver til Frembringelse af Lys, Varme eller Bevægelse fremstillet eller opbevaret Kraft». Verken forarbeider eller Høyesterett har utrykkelig tatt stilling til om energi i telefonledninger/kabeltv-anlegg/eller for å sette det på spissen lys i fiber anses å være en løsøregjenstand. Men underrettspraksis har slått fast at utnyttelse av telefonlinjer er ulovlig, og juridisk teori antar at det samme bør gjelde for kabeltv-anlegg hvor en også kan få internettilgang over. Dette taler for at trådløse nettverk må anses som løsøregjenstand.
I den grad det kan fastslås at misbruk av nettverk anses å være en løsøregjenstand, gjenstår imidlertid vilkåret at eieren må påføres «tap eller uleilighet». I og med de fleste trådløse nettverk er forhåndsbetalt abonnement til en fastpris uavhengig av datamengde som lastes ned, kan en neppe si at eieren lider tap. I høyden kan det argumenteres for at det medfører uleilighet om en stjeler kapasitet eieren selv har behov for. I så fall blir vel bevisvurderingen hvorvidt eieren var hjemme og brukte nettverket selv når misbruket skjedde med den konsekvens, at han opplevde redusert ytelse. Etter § 393 er det således mange tolkningsspørsmål som kommer opp. En kan nok ikke kategorisk si at misbruk av nettverk er straffbart.
Endelig avklaring på lovligheten av å misbruke naboens nettverk sett i relasjon til straffelovens § 145, 2. ledd og § 393 får en nok ikke før en slik sak blir prøvet for domstolen. Noen lovendring som medfører absolutt forbud mot dette har i alle fall ikke skjedd. Men moralsk tvilsomt er det i alle fall…
Del på facebook
Del på twitter
