Av advokat Arve Føyen, FØYEN Advokatfirma DA
De fleste forretningstransaksjoner og svært mange andre viktige former for interaksjon i forholdet mellom enkeltindivider, og i forhold til offentlig forvalting foregår i dag ved elektronisk kommunikasjon. Svært ofte er dette ved usikret e-post og i form av ubeskyttede vedlegg i form av Word-dokumenter, xcel-regneark eller powerpoint dokumenter. Disse kan enkelt manipuleres og endres før det tas utskrifter, hvilket medfører at beviskraften av dem blir begrenset. Mye kan imidlertid gjøres med systematisk og strukturert lagring av slike dokumenter.
Bakgrunn
I næringsliv og offentlig forvaltning har vi lange tradisjoner med å ta vare på og systematisere papirbasert informasjon. Vi har ikke like lang tradisjon og like gode systemer for å ta vare på og lagre dokumenter knyttet til elektronisk basert interaksjon. Advokater og rettsvesen står overfor store utfordringer når en betydelig del av de bevisene som legges frem i en sak er papirutskrifter av dokumenter som har sin opprinnelse i elektronisk form.
Forskningsdirektør Åsmund Skomedal og gjesteforsker Kjell Thorvaldsen ved Norsk Regnesentral hadde 11. januar 2004 en kronikk i Dagbladet om e-post som et tvilsomt bevis. Deres poeng er at slike bevis er enkle å fabrikkere, samt lette å endre. De har selvfølgelig rett i det, men også papirbaserte bevis lar seg endre og manipulere. Problemet i en elektronisk verden er vel kanskje særlig at kopier og manipulerte dokumenter har mer eller mindre samme kvalitet som originalen.
I sin kronikk sier de også at «en papirkopi av en e-post kan i dag brukes som rettslig bindende bevis», til tross for at det er en enkel sak å endre eller fabrikkere slike elektroniske bevis. Nå er det vel ikke slik i norsk rettspleie at bevis i seg selv er «rettslig bindende». Bevis har beviskraft av forskjellig grad. Det er opp til advokatene på begge sider å overbevise domstolen om hvilken konkret beviskraft et bestemt bevis skal ha i den aktuelle saken.
Det er nok veldig sjelden at man kommer ut for at det blir gjort forsøk med bevismanipulering. De to forskernes poeng er likevel meget sentralt: Manipulering blir lettere, og det blir vanskeligere å avsløre juks.
Et større problem enn ektheten av det enkelte dokument
Som de to forskerne påpeker, er det stor grad av usikkerhet knyttet til hvorledes man skal håndtere det enkelte (elektroniske) dokument, og hvorledes det best kan håndteres for at det skal få størst mulig bevisverdi i den konkrete sak.
Det største problemet er imidlertid at det må gjøres et stykke arbeid for å bevisstgjøre om håndtering av elektroniske dokumenter samlet sett, bl.a. med sikte på å kunne dokumentere forretningstransaksjoner, og føre bevis for domstolene om hva som faktisk har hendt.
Det er for tiden en rekke prosjekter på europeisk og internasjonal basis som tar sikte på å øke forståelsen for hvordan elektroniske bevis må håndteres og legges frem for at beviskvaliteten skal bli tilfredsstillende.
Advokater må forholde seg til det som faktisk finnes
I mellomtiden må både advokater og domstoler forholde seg til det vi faktisk har. Det er ofte en noe usammenhengende samling av papirutskrifter av e-post, forskjellige – ofte ikke daterte eller versjonsnummererte eksemplarer av avtaler eller andre dokumenter som man har funnet frem til i enkeltmedarbeideres elektroniske postkasser.
Slik dokumentasjon brukes for det den er verd i den enkelte sak. Så godt det lar seg gjøre, må ektheten av det enkelte dokument vurderes. Vår (begrensede) kunnskap om forholdet mellom det opprinnelig elektroniske «dokument» og den fremlagte papirutskriften må brukes til å styrke eller svekke beviskraften av dokumentet – alt etter hva som passer og hva våre påstander og anførsler er i den konkrete saken. Rettssikkerheten ivaretas gjennom det kontradiktoriske prinsipp – det forhold at også motparten er representert ved en advokat som i prinsippet har en tilsvarende mulighet til å vurdere og hevde noe om dokumentets beviskraft.
Hvilke bevis som faktisk finnes
Når det gjelder hva vi faktisk har tilgang til, er det imidlertid etter min oppfatning grunn til å rope et alvorlig varsku: Det er nødvendig å legge et betydelig arbeid i etablering av rutiner og systemer for strukturert håndtering (innsamling, lagring og gjenfinning) av elektroniske dokumenter med sikte på i etterhånd å kunne dokumentere hva som faktisk har foregått (beslutning, utveksling av synspunkter i møte, inngåelse av avtale, reklamasjon i avtaleforhold osv).
Dette krever systemer, rutiner, disiplin og opplæring – noe som har vist seg å være svært vanskelig å innføre i praksis. Det ligger dessverre i den menneskelige natur å motarbeide forsøk på å etablere struktur og rutiner som på kort sikt krever noe mer arbeid av den enkelte. For organisasjonen som organisasjon, er imidlertid struktur og rutiner uomgjengelig nødvendig, for å kunne arbeide planmessig og målrettet – og for (i verste fall) å kunne føre gode bevis i en rettssak.
Del på facebook
Del på twitter
