Prinsipiell dom fra Høyesterett om bindingstid i arbeidsforhold

For første gang har Høyesterett i år behandlet en sak om bindingstid i et arbeidsforhold. Saken gjaldt spørsmål om erstatning til arbeidsgiveren fordi en ansatt hadde sagt opp et arbeidsforhold til tross for en avtale om bindingstid. Høyesteretts flertall (dissens 4 – 1) fant at § 58 i den tidligere arbeidsmiljøloven, § 15-3 i den gjeldende arbeidsmiljøloven, ikke er til hinder for at en arbeidstaker binder seg til fire års arbeidsplikt uten oppsigelsesadgang, så fremt arbeidsgiveren har en tilsvarende plikt til å beholde arbeidstakeren i den samme perioden.

 

Sakens bakgrunn var at en dyktig eiendomsmegler hadde forhandlet seg frem til en rett til å kjøpe seg opp til en eierposisjon på 20 % av aksjene i arbeidsgiverselskapene, mot at han forpliktet seg til å forbli ansatt hos arbeidsgiveren i ytterligere fire år etter at avtalen ble inngått. I tvisten var det også et tema om forståelsen av diverse avtalepunkter, men det er uten prinsipiell interesse.

Høyesterett la til grunn at det var inngått en gyldig avtale om at den ansatte skulle være bundet til å stå i sin stilling i fire år, da han som motytelse fra arbeidsgiveren var blitt gitt anledning til å kjøpe seg opp  som eier av en vesentlig aksjepost til en rimelig pris.

Megleren anførte primært at daværende arbeidsmiljølovs § 58 hindret en avtalemessig binding på fire år uten oppsigelsesadgang. Dette fordi den nevnte bestemmelsen angir en lengste oppsigelsesfrist på seks måneder. Høyesterett var ikke enig i at denne bestemmelsen er et hinder for bindingsklausuler.

Høyesterett fant videre at gyldigheten av avtalen om bindingstid måtte bero på en tolkning av avtalelovens § 36 om urimelige avtalevilkår. Ved rimelighetsvurderingen står bindingens varighet sentralt, heter det i dommen, hvorfra siteres:

«Men også andre momenter er relevante, blant andre hvilket behov det er for bindingen, hvilke positive og negative konsekvenser den har for den ansatte, hvor forutselige disse var, hvorvidt det er en rimelig balanse mellom partenes oppofrelser og fordeler, og om bindingen er undergitt noen form for fleksibilitet.»

For arbeidsgiveren var det åpenbart viktig å beholde den ansatte megleren i selskapet. Hans kompetanse var av stor betydning for virksomheten. En oppsigelse fra hans side ville innebære store forstyrrelser i drift og inntjening, og meglerforetaket strakk seg derfor langt for å kunne beholde ham.

Høyesterett la også vekt på at bindingsklausulen representerte store fordeler for den ansatte. Han ble eier av til sammen 20 % av aksjene for en gunstig pris og med utsikt til et betydelig utbytte. Ulempene ved å binde seg var forholdsvis beskjedne. Han tok åpenbart sikte på fortsatt virke som eiendomsmegler og kostnadene ved bindingen begrenset seg derfor til å måtte gi avkall på mer innbringende meglervirksomhet i bindingstiden.

Balansen i bindingsklausulen var også likevektig, fordi arbeidsgiveren – i tillegg til de økonomiske ytelsene som avtalen innebar – også ble avskåret fra å si opp megleren i bindingsperioden.

Avslutningsvis bemerket Høyesterett at nærmere fire års binding er lang tid og anså varigheten for å være nær grensen for hva som kan godtas i denne type avtaleforhold. Førstevoterende uttrykte derfor noe tvil om avtalen kunne aksepteres i forhold til avtalelovens § 36. Idet det ble lagt vesentlig vekt på at begge partene i avtaleforholdet måtte betegnes som profesjonelle og med solide forutsetninger for å bedømme implikasjonene, ble resultatet at avtalen ble stående.

Det hører med til saken å legge til at den ansatte også ble dømt til å betale arbeidsgiveren en million kroner i erstatning, fordi han hadde sagt opp sin stilling ca. et halvt år etter at avtalen ble inngått.