Anonyme bloggere - en utfordring for demokrati og rettsvesenet?

Av advokat Arve Føyen, FØYEN Advokatfirma DA

 

Anonyme bloggere står bak en rekke avsløringer av maktmisbruk og seksuell trakassering av unge kvinnelige medarbeidere i amerikansk valgkamp. Slike avsløringer er selvfølgelig positivt, og ingen som misbruker makt fortjener å slippe unna med det. Samtidig er det en betydelig utfordring knyttet til den utviklingen vi er vitne til. Skal anonyme personer ha anledning til å fremme udokumenterte påstander om navngitte personer, og slippe unna med det uten å måtte dokumentere eller sannsynliggjøre sine påstander?
 
Bakgrunn

I en kronikk i Aftenposten den 13. juli 2007 skriver multimediejournalist Kristin Granbo at anonyme bloggere skaffer seg en stadig sterkere maktposisjon, og at det ikke vil være lenge før en av dem utfører det første ”kuppet” mot en norsk politiker.

I kronikken påpeker hun at flere politikere (kanskje særlig i USA) skryter av Internetts innflytelse på egen valgkamp. Samtidig påpeker hun at det ikke er noe nytt i at politikere alltid har gjort alt for å formidle sitt politiske budskap gjennom alle tilgjengelige medier – nå også gjennom egne sider på MySpace, FaceBook og liknende.

Samtidig fremholder hun at journalister i for stor grad er budet av "ansvarlighet” ved at restriksjoner journalistene står overfor på mange måter hindrer den i å ”opplyse” folket om saker som skulle vært kjent. I fortsettelsen av dette skriver Granbo at ”2..makten som ligger i bloggernes hender, er med på å skape et mektigere demokrati, hvor alle har en sjanse til å bli hørt.”

Det er vanskelig å være uenig i at blogger, diskusjonsgrupper og aktiv bruk av Internett er fenomener som bidrar til betydelige og rakst akselererende endringer i de demokratiske prosesser, og ikke minst i kommunikasjon mellom alminnelige mennesker og politikere. 

Anonyme bloggere

Som det fremgår av den nevnte kronikken i Aftenposten, har anonyme bloggere i flere tilfeller stanset karrieren til ambisiøse politikere ved å avsløre angivelige inkriminerende opplysninger om politikere.

Jeg vil spørre om vi ser en utvikling mot systematisert ”mud-slinging” av den type som har vært vanlig i amerikanske valgkamper i alle år. Siden bloggene det refereres til er anonyme, er det vanskelig å vurdere om de som står bak er sannhetssøkende (og publiserende) enkeltindivider. De kan jo like gjerne være representanter for politiske motstandere som baserer seg på løse rykter som de publiserer anonymt – uten å måtte stå til ansvar for hva som publiseres. Samtidig vil muligheten til å renvaske seg fra eller imøtegå det uheldige som publiseres være sterkt begrenset.

Her står vi ved noe av problemets kjerne. Den anonyme blogger tør ikke stå frem av frykt for å bli straffeforfulgt fordi de ikke kan bevise sannhetsgehalten i de opplysningene som er publisert. Målet for den anonyme bloggen får ingen mulighet for å finne ut av hva som ligger til grunn for det som publiseres. Dette kan være vel og bra dersom det publiserte faktisk er riktig. Dersom det imidlertid er basert på løse rykter eller er direkte usannheter, vil muligheten for renvaskelse være problematisk, og urettmessig volde betydelig skade og ulempe for den som rammes.

Går anonyme bloggere fri?

Anonyme bloggere går selvfølgelig ikke fri av det alminnelige straffeansvaret for ærekrenkelser.

Hovedbestemmelsen i norsk strafferett fremgår i straffeloven § 247 som lyder:

§ 247. Den som i ord eller handling optrer på en måte som er egnet til å skade en annens gode navn og rykte eller til å utsette ham for hat, ringeakt eller tap av den for hans stilling eller næring fornødne tillit, eller som medvirker dertil, straffes med bøter eller med fengsel inntil 1 år. Er ærekrenkelsen forøvet i trykt skrift eller i kringkastingssending eller ellers under særdeles skjerpende omstendigheter, kan fengsel inntil 2 år anvendes.

Det er selvfølgelig en rekke andre bestemmelser om dette og om mulighetene for den aktuelle skribent til å gå straffefri ved å føre bevis for at det vedkommende skrev faktisk var sant og riktig. Det kan jeg ikke gå nærmere inn på her.

De fleste andre land har bestemmelser som tilsvarer våre bestemmelser om dette.  Det er således ikke slik at det rent juridisk er fritt frem for anonyme bloggere til å spre usannheter på nett (og hvis det er sannheter – hvorfor være anonym?).

Problemet oppstår på grunn av nettets struktur. Det er kostnadskrevende og i mange tilfeller svært vanskelig å finne frem til den virkelige identiteten til en anonym blogger. Det er også svært vanskelig å ”rense” alle søkemotorer og dupliserte versjoner av usannheter som er spredd på nettet.

Dette gjør at de anonyme bloggerne i mange tilfelle går fri fra straffeforfølging, og således slipper unna med halvsannheter eller ren løgn.

Er de anonyme bloggerne en trussel mot demokratiet?

Jeg tror det er å gå for langt å hevde at de anonyme bloggerne som opptrer enkeltvis og uavhengig, truer demokratiet.

Samtidig mener jeg imidlertid at det er god grunn til å være på vakt mot den betydelige negative makt anonyme bloggere kan tilrive seg gjennom bakvaskelseskampanjer. Dersom anonyme bloggere opptrer organisert, vil de etter min oppfatning kunne utgjøre en betydelig trussel, og det kan bli svært trangt i døren for politikere som vil velge å gå ut av politikken.

Heller enn å forherlige den makten de anonyme bloggerne kan ha over politikerne, synes jeg det er grunn til å advare mot et misbruk av denne makten av organiserte grupper, og samtidig utforkse nærmere hvorledes vi kan etablere en beredskap mot anonymisert ”mud-slinging” satt i system for å svekke vårt demokratiske politiske system.