Tjenestedirektivet - hvorfor slik oppstandelse?

Av advokat Preben Haugmoen Mo, FØYEN Advokatfirma DA, 01.06.2007

 

Det siste året har ulike medier jevnlig omtalt tjenestedirektivet. Meningene om direktivet har vært mange. Er vi redde for konsekvensene direktivet får for arbeidsmarkedet i Norge? Er bruken av vetorett mot direktivet hensiktsmessig i kampen mot sosial dumping?

Tjenestedirektivet er vedtatt

Tjenestedirektivet ble vedtatt av Europarådet 11. desember 2006. Medlemsstatene er gitt en frist på tre år for å gjennomføre nødvendige endringer i nasjonal lovgivning. Nærings- og handelsdepartementet har sendt det vedtatte direktivet på høring. Departementet ønsker seg innspill om hvilke norske lover og regler som må endres som følge av direktivet. Høringsfristen var 22. februar 2007, etter at denne artikkelen gikk i trykken. Det er usannsynlig at Norge vil benytte sin vetorett for å unngå at direktivet får virking i Norge.

Formålet med tjenestedirektivet

Formålet med direktivet er å lette tjenesteyting på tvers av landegrensene internt i EU. Formålet er alt annet en revolusjonerende. Fri flyt av tjenester er en av fire grunnpilarer i et økonomisk tettere integrert EU. De øvrige pilarene er fri flyt av arbeidskraft, varer og kapital. De siste årene er det vedtatt en rekke direktiver for å lette den frie utveksling av arbeidskraft, varer og kapital. Samtlige av disse er vedtatt for hele EØS med betydning for det norske arbeidsmarkedet og norsk næringsliv. Ingen kan derfor være overrasket over at EU nå har vedtatt et direktiv som vil lette fri flyt av tjenester.

Tjenestedirektivet vil gjøre det enklere å etablere tjenesteytende virksomhet i andre medlemsstater enn der den enkelte bedrift har sitt hovedsete. Bruk av etableringsretten medfører at lover og regler i landet der etableringen skjer skal følges. Tjenestedirektivet skal også gjøre det enklere å yte tjenester i en medlemsstat der en bedrift ikke har noen fast tilknytning. I disse tilfellene må bedriften følge lovene og reglene i sitt hjemland. Utgangspunktet er altså det motsatte av hva som gjelder ved bruk av etableringsretten. Landet der tjenestene ytes kan likevel stille ikke-diskriminerende krav begrunnet i hensynet til offentlig orden og helse, miljø og sikkerhet.

Tjenestedirektivet vil kun få betydning for tjenester som ikke allerede er omfattet av andre sektordirektiver, eksempelvis finansielle tjenester, elektroniske kommunikasjonstjenester, transporttjenester, vikarbyråer, helsetjeneseter og en rekke sosiale tjenester. Tjenestedirektivet er subsidiært. Det vil si at direktivet kun regulerer fri flyt av tjenester i den grad dette ikke reguleres av andre direktiver. Et særlig viktig direktiv i den sammenheng er utsendingsdirektivet. Utsendingsdirektivet regulerer fri flyt av arbeidskraft. I tilfelle motstrid mellom tjenestedirektivet og utsendingsdirektivet får sistnevnte gjennomslag. Det betyr at vi også etter vedtakelsen av tjenestedirektivet kan fortsette å benytte de samme virkemidlene for å regulere arbeidsmarkedet, eksempelvis gjennom allmenngjøring av tariffavtaler.

Netto eksport av tjenester

Redselen for tjenestedirektivet er knyttet til økt sosial dumping. Det er ikke sannsynlig at dette blir en konsekvens. Utsendingsdirektivet sørger for at arbeidstakere fra andre EØS-land allerede kan arbeide i Norge på andre betingelser enn det som er vanlig for tilsvarende norske arbeidstakere. En fortsatt diskusjonen om sosial dumping og tjenestedirektivet slik det nå er vedtatt, er å rope ulv i utide. Dertil kommer at NUPI i et notat har anslått at Norge vil øke sin eksport av tjenester med ca 10 % dersom direktivet gjennomføres, mens importen vil øke noe mindre. Totalt sett er det således grunnlag for en nettogevinst.

Tiltak mot sosial dumping

Samtidig med at Nærings- og handelsdepartementet sender tjenestedirektivet på høring, sender Arbeids- og inkluderingsdepartementet et høringsnotat med forslag til tiltak mot sosial dumping på høring. Høringsfristen er 22. mars 2007. Forslagene til tiltak er (1) å innføre en godkjennings- og kontrollordning for bemanningstiltak (vikarbyråer), (2) innsnevre grensene for når det er tillatt med innleie av arbeidskraft, (3) oppdragsgivere får ansvar for å kontrollere at oppdragstakere følger allmenngjøringsforskrifter, og (4) tillitsvalgte hos oppdragsgiver får innsyn i lønns- og arbeidsvilkår etter allmenngjøringsforskrifter hos oppdragstaker. Formålet med tiltakene er økt kontroll med vikarbyråer, en reduksjon i arbeidsinnleie, samt at allmenngjorte tariffavtaler etterlevelse. Dette er veien å gå for å bekjempe sosial dumping.