Av advokat Jens Ove Hagen, FØYEN Advokatfirma DA
Høyesterett avsa nylig en dom fra grenselandet mellom erstatningsrett og arbeidsrett. Som arbeidsgiver ble en kommune kjent ansvarlig for tap påført etter at en hjemmehjelp hadde stjålet og misbrukt kontantkortet til en bruker av kommunens hjemmehjelpstjeneste.
Saksforholdet
Kommunen hadde innvilget hjemmehjelptjeneste til en 92-år gammel enke som satt i rullestol og var preget av alderen. Kommunens tjeneste besto i diverse renhold og hjelp til tillaging av samtlige måltider.
Etter hvert viste det seg at det hadde vært foretatt et påfallende stort antall kontantuttak fra enkens bankkonto. Det ble avdekket at en av kommunens hjemmehjelpere hadde stjålet kvinnens minibankkort og kode. Over en periode på ca. fire måneder hadde hjemmehjelpen belastet kortet ved uttak og varekjøp med til sammen kr. 310.799,-.
Domsresultatene i tingretten og lagmannsretten
I tingretten ble kommunen frifunnet med begrunnelse i at hjemmehjelpen ikke var i -tjeneste for kommunen da hun stjal kortet, men at tyveriet skjedde under et privat oppdrag. Det oppsto derfor ikke noe arbeidsgiveransvar etter skadeserstatningsloven § 2-1.
Dommen ble anket inn for lagmannsretten som ikke fant det nødvendig å ta stilling til hvordan tyveriet hadde skjedd, og om det hadde skjedd under oppdrag for kommunen eller ikke, da retten uansett fant at en skade av denne art ikke hadde tilstrekkelig sammenheng med hjemmehjelpens arbeidsoppgaver.
Høyesteretts gjennomgang
Høyesterett fant det for det første sannsynliggjort at kortet og koden ble stjålet fra enken, mens hjemmehjelperen utførte oppdrag for kommunen.
Deretter ble det vurdert om hjemmehjelpens tyveri og bruk av bankkortet gikk utenfor det som er rimelig å regne med etter virksomheten og arbeidets art, jfr. skadeserstatningsloven § 2-1 nr. 1. Denne bestemmelsen avgrenser arbeidsgiverens ansvar mot skade som skyldes at arbeidstakeren går utenfor det som er rimelig å regne med etter arten av virksomheten og arbeidets art.
I følge lovens forarbeider hadde lovgiveren ment å avgrense mot slik ekstraordinær adferd som ikke kan sies å være utslag av den normale risiko for skader på grunn av menneskelige feil i et arbeidsforhold. Skaden kunne da sies mer å være en realisering av den særegne risiko som følger med den bestemte arbeidstaker, enn av en risiko som følger av selve arbeidsforholdet.
Høyesterett vurderte noen tidligere dommer med ulike resultater. Rettpraksis viser at det ikke er noe hinder for at også tyverier og andre forsettlige skadegjørende handlinger foretatt av en ansatt i strid med arbeidsgiverens interesser kan føre til ansvar for arbeidsgiveren,forutsatt at det foreligger tilstrekkelig nærhet mellom arbeidsoppgavene og handlingen. Et viktig moment synes å være om skaden mer skyldes den særegne risikoen ved den enkelte ansatte, enn risikoen for at handlingen kan skje. Det må særlig legges vekt på den skadelidtes mulighet til kontroll, og til hvem som er nærmest til å bære risikoen for at skade oppstår, oppsummerte Høyesterett etter gjennomgangen av praksis.
Høyesteretts konkrete begrunnelse
Følgende momenter ble særlig tillagt vekt i arbeidsgiverens disfavør:
• Det var en direkte konsekvens av oppdraget at hjemmehjelpen kunne komme over, og fysisk håndtere, penger og andre verdisaker, herunder bankkort og bankopplysninger.
• Brukeren har små muligheter til å gardere seg mot svikaktig opptreden fra -hjemmehjelperen. Brukeren bestemmer ikke hvilken hjelper som kommer, og blir heller ikke orientert om dette på forhånd. Vedkommende har nøkkel og vil kunne låse seg inn og bevege seg fritt i boligen uten oppsyn. På grunn av høy alder og ulike svekkelser vil brukerne ofte ha dårlig oversikt over egen økonomi, slik at forholdene kan ta lang tid å oppdage. Å gi avkall på tjenesten er de aller fleste i praksis avskåret fra.
• At også kommunens mulighet for kontroll er begrenset, ble ikke tillagt avgjørende vekt. Det er på det rene at tyveri fra brukerne er et ikke sjelden forekommende problem som neppe lar seg utrydde, uansett hvilke tiltak man setter inn. Det er ikke den særegne risikoen ved den enkelte ansatte, men ved selve situasjonen, som er problemet.
• Alternativet for kommunen til å yte hjemmehjelpstjeneste vil ofte være plassering i heldøgnsinstitusjon, noe som antagelig er lite ønskelig for alle parter. I en slik situasjon fant Høyesterett det ikke urimelig at risikoen for tap ligger hos kommunen, og ikke hos den enkelte bruker.
• Videre la Høyesterett vekt på at det i praksis ikke er mulig for privatpersoner å forsikre seg mot tyveri fra personer med lovlig tilgang til boligen.
Avsluttende bemerkninger
Dommen var enstemmig og vil ha prinsipiell betydning i fremtidige saker som sikkert vil dukke opp igjen. Arbeidsgivere med ansvar for arbeidstakere innen denne servicenæringen (det blir flere og flere private) bør merke seg avgjørelsen. Det blir for lettvint å si at man ikke kan gardere seg mot slik svikaktig opptreden fra sine ansatte. Man vil antakelig komme langt ved holdningskapende arbeid, iverksettelse av rutinemessige kontrolltiltak og etablere samarbeid med brukernes pårørende.
Del på facebook
Del på twitter
