Av advokat Kirill Miazine, FØYEN Advokatfirma DA
Oslo tingrett avsa dom 19. januar 2010 i tvisten mellom Telenor og IBM. Saken gjaldt et meget omfattende serverkonsolideringsprosjekt hos Telenor. IBM var engasjert fordi Telenor selv manglet kompetansen til å gjennomføre et så omfattende og komplekst IT-prosjekt. Prosjektet gikk på grunn. I dommen nevnes flere eksempler på hvordan prosjekter ikke bør håndteres.
FØYENs innledende kommentarer
En avtale er et styringsdokument som skal regulere gjennomføringen av et prosjekt fra oppstart og frem til en vellykket leveranse. Avtalen skal selvfølgelig også ha mekanismer for å håndtere situasjoner der ikke alt går som planlagt.
For at avtalen skal kunne brukes slik, er avtaleoppfølgning meget viktig. De personer, hvis arbeid styres direkte av avtalen, må vite hva avtalen går ut på, hvilke situasjoner krever hvilke handlinger og hvordan prosesser ellers skal håndteres. Det mest utbredte eksempelet på manglede oppfølgning er endringshåndtering: avtalen legger opp til en ryddig og strukturert system for å endre omfang m.m., mens prosjektledere eller andre involverte synes at slike formaliteter er til skade heller enn til gagn og etablerer egne rutiner, som er raskere å implementere, mer smidige og effektive. Inntil alt går galt…
Dommen illustrer et prosjekt, hvor bl.a. dårlig prosjektoppfølgning har resultert i et havari.
Mer om prosjektet og bakgrunnen
I 2003 besluttet Telenor å sette i gang et serverkonsolideringsprosjekt. Det skulle foretas en systemkonsolidering og migrering av Telenors servere, som var spredt på 37 lokasjoner rundt i Norge, til en sentral datahall på Fornebu, og antall servere skulle også reduseres betraktelig.
Telenor hadde selv ikke tilstrekkelig kompetanse til å gjennomføre et så omfattende og komplisert prosjekt. Det ble derfor besluttet å engasjere en leverandør som hadde spisskompetanse innenfor dette området. Etter flere kvalifikasjonsrunder ble IBM gitt prosjektoppdraget. Avtalen mellom Telenor og IBM ble inngått i oktober 2004 og hele prosjektet ble delt opp i flere moduler med til dels sterk innbyrdes sammenheng.
Helt i starten skulle det kjøres en forprosjektanalyse, hvor IBM bl.a. skulle utarbeide oversikter over de modulene som skulle utgjøre det totale prosjektet og analysere prosjektets verdi.
Da denne analysen ble ferdigstilt, viste beregningene at prosjektet ville ha en negativ forretningsverdi. Kostnadene ville med andre ord overstige inntektene og kostnadsbesparelsene ved en gjennomføring av prosjektet. Telenor ønsket imidlertid at IBM skulle undersøke om det var mulig å bedre lønnsomheten ved å redusere kostnader. Ulike kostnadsreduserende tiltak ble derfor vurdert. Nye beregninger basert på disse tiltakene viste til slutt en positiv forretningsverdi.
Antakelig burde prosjektet ha blitt stoppet her. Men prosjektet gikk videre. Omfanget ble justert, bl.a. ved at planene om en ny datahall var lagt til side samt omfanget av funksjonalitet skulle reduseres.
Det reduserte omfangsdokumentet ble gjennomgått og akseptert av begge parter. I løpet av prosjektet kom det et betydelig antall endringer. Retten bemerket at det høye antallet endringer som kom i ettertid kan muligens tyde på at fastsettelsen av omfanget ikke var tilstrekkelig forankret hos Telenors linjeorganisasjon som var de som senere skulle ta leveransen i bruk.
Under prosjektgjennomføringen oppsto det etter hvert stor uenighet mellom partene og konflikten endte i Oslo tingrett.
Sentrale anførsler fra Telenor
Telenor anførte at IBM aldri maktet å ferdigstille leveransen i henhold til avtalte kriterier. Det hadde vært en rekke feil og mangler ved delleveranser, samt store forsinkelser og kostnadsoverskridelser i prosjektet som IBM hadde ansvaret for. I tillegg ville ikke IBM vedstå seg helt sentrale kontraktsforpliktelser.
Det viktigste poenget var at IBM nektet å levere en pakke som var nødvendig for at en sentral modul skulle kunne settes i produksjon.
Telenor anførte at IBMs leveranse var tilnærmet verdiløs for Telenor. Telenor krevde erstatning på kr. 258.022.110. Subsidiært krevde Telenor prisavslag. Kravet om prisavslag utgjorde kr. 138.492.552.
Sentrale anførsler fra IBM
IBM hevdet at hovedavtalen med Telenor ikke oppstilte noen leveringsforpliktelser for IBM, men disse ville evt. følge av de forskjellige modulkontraktene, ref. ovenfor. IBM hevdet derfor IBMs leveranse- og kontraktsforpliktelser må vurderes i forhold til den enkelte modulavtale, og IBM har overholdt sine forpliktelser etter samtlige av disse leveranseavtalene.
IBM hevdet samtidig at Telenor aldri bestilte den sentrale pakken, som Telenor hevder var en forutsetning for idriftsettelse.
Etter IBMs mening strandet prosjektet pga. forhold som Telenor selv må ta ansvaret for.
IBM krevde frifinnelse for Telenors krav samt oppgjør for IBMs utestående for.
Rettens vurderinger
Arten av IBMs forpliktelser
IBM hevdet at hovedavtalen med Telenor ikke oppstilte noen leveringsforpliktelse for IBM. Retten var ikke enig i dette. Etter rettens vurdering er det ikke tvilsomt at hovedavtalen -oppstiller en rekke forpliktelser for IBM som leverandør, herunder både resultat- og omsorgsforpliktelser.
Ved resultatforpliktelser er kontrakten oppfylt når resultatet nås, og den er misligholdt dersom resultatet ikke nås eller det ikke nås i tide. Ved omsorgsforpliktelser skal det derimot ytes en nærmere angitt innsats, uten at leverandøren dermed har forpliktet seg til å nå et bestemt resultat. Dersom leverandøren har ytet den forutsatte innsats, er forpliktelsen oppfylt selv om det resultat kunden håper på ikke nås.
IBMs forpliktelser var imidlertid ikke endelig fastlagt på tidspunktet for avtaleinngåelse, men måtte utledes av hovedavtalen sammenholdt med forpliktelsene etter modulkontraktene med tilhørende vedlegg og tilleggsavtaler.
Sentrale faktorer som økte utfordringene
Etter rettens vurdering var det flere faktorer i dette prosjektet som etter hvert bidro til å gjøre utfordringene, som alltid er til stede i såpass komplekse leveranser, enda større.
Forprosjektanalysen avdekket at det opprinnelige prosjektet ville ha negativ verdi for Telenor. Selv om omfanget av prosjektet ble redusert sammenliknet med de opprinnelige planene, ønsket Telenor likevel senere i prosjektet å benytte noe av den funksjonaliteten som tidligere var tatt ut. Dette skapte utfordringer for prosjektet.
En annen faktor som etter hvert skapte utfordringer i prosjektet, var at partene inngikk en avtale om implementering av en modul før analyse- og designarbeidet for denne modulen var avsluttet. Det ble også påbegynt arbeid med den etterfølgende applikasjonsmigreringen, slik at det var mange parallelle arbeidsstrømmer.
Underveis i prosjektet kom det videre et betydelig antall endringsordrer, som skulle implementeres, herunder over hundre stykker bare i perioden fram til mars 2007.
Det ble videre gjort enkelte avvik fra endringsprosedyren som ble avtalt i hovedavtalen.
Årsaken til prosjekthavari
Telenor ønsket levert funksjonalitet som var betinget av en særskilt bestilling fra Telenor i form av en endringsordre. Etter avtalt prosedyre måtte IBM imidlertid først gi Telenor et estimat over virkningene av ønskede endringer. IBM hadde ikke overholdt fristen med å utarbeide slik estimat. Denne fristen var for øvrig forlenget flere ganger av Telenor.
Retten konkluderte at IBM hadde misligholdt sin estimeringsplikt, dette avskar i realiteten Telenor fra å kunne bestille funksjonaliteten gjennom en endringsordre. Fraværet av denne funksjonaliteten medførte videre at den sentrale modulen ikke kunne settes i full produksjon. Retten legger til grunn at dette også var den direkte årsaken til at prosjekt strandet og ikke lot seg realisere.
Retten knytter noen kommentarer til hvorfor IBM ikke klarte å oppfylle sin estimeringsforpliktelse: det virket som om denne oppgaven ble mer komplisert enn det IBM hadde forutsett. Retten nevner også at det var umulig for IBM å utarbeide detaljerte estimater som inkluderte implementering før arbeidet med analyse og design var ferdigstilt og akseptert av Telenor. Det kunne virke som om det var mengden av endringer som skapte problemer, men der hadde IBM som ledd i sitt prosjektlederansvar også ansvaret for å sikre at det var en forsvarlig og hensiktsmessig endringshåndtering i prosjektet.
Prisavslag
Telenor ble ikke gitt medhold i erstatningskravet for forgjeves kostnader og har krevd prisavslag for verdireduksjonen som IBMs mangelfulle leveranse utgjør. Retten har vurdert flere metoder for å beregne prisavslag.
Retten la til grunn at avtalens formål og reelle hensyn taler for at verdireduksjonen ikke kan beregnes ut fra hva det vil koste å få mangelen utbedret. Retten bemerker at det her dreier seg om en utviklingsavtale med IT-leveranser som er spesialtilpasset for en kunde. Når leverandøren, som har designet løsningen, ikke klarer å utbedre en mangel etter langt tid, er det naturlig nok også en meget stor fare for at heller ingen andre klarer dette. Det vil derfor også være nærmest umulig å forsøke å angi hva kostnadene ved å få mangelen utbedret vil kunne utgjøre i slike tilfeller.
Etter rettens vurdering var det heller ikke noe mulig alternativ for Telenor å forsøke å videreføre prosjekt selv eller gjennom å engasjere en annen leverandør.
Verdireduksjonen ble derfor beregnet med utgangspunkt i hvilken gjenbruksverdi IBMs leveranse hadde for Telenor. Verdireduksjonen ble satt til kr. 111.992.552.
Det var avtalt en erstatningsbegrensning på 10.00.000, men denne fikk ikke anvendelse på krav om prisavslag.
Dommen er fremdeles ikke rettskrafti. Det gjenstår å se om Telenor eller IBM anker den til lagmannsretten. Det er imidlertid et faktum at det tenkte serverkonsolideringsprosjektet er blitt en fiasko for så vel Telenor og IBM. I ettertid kan man stille seg et spørsmål om saken til slutt måtte få sin avgjørelse i retten. Retten pekte på flere forhold som antakelig i vesentlig grad har bidratt til at konflikten ikke lot seg løse utenfor tingretten. For oss andre, så vel advokater som kunder og leverandører, kan dommen tjene som en påminnelse om at avtaleoppfølgning er viktig
Del på facebook
Del på twitter
