Av advokat Ottar Fiksdal Egset, FØYEN Advokatfirma DA, 26.03.2010
En stille romjulsdag i 2009 trådte den omstridte tjenesteloven i kraft, og derved er tjenestedirektivet gjennomført i norsk rett. Samme dag trådte andre EØS-lands tjenestelover i kraft. Håpet er at tjenestereglene skal gjøre det enklere å etablere tjenestevirksomhet og å yte grenseoverskridende tjenester i EØS. Tjenestene skal sikres et høyt kvalitetsnivå, og tvingende allmenne hensyn skal ivaretas. I skrivende stund oppfordrer også EUs økonomi- og finansministere til en omfattende og ambisiøs implementering av tjenestedirektivet i alle EUs medlemsland. Veien mot loven har vært lang, engasjementet underveis høyt, mens selve ikrafttredelsen passerte tilnærmet i stillhet.
Tjenestesektoren står, ifølge lovens forarbeider, for ca 70 prosent av BNP og sysselsetting i EU. Om lag 95 prosent av alle nye arbeidsplasser skapes i tjenestesektoren. Likevel utgjør handelen med tjenester kun 20 prosent av all grenseoverskridende handel. Ifølge Europakommisjonen skyldes dette blant annet uklare nasjonale rettsregler, mangel på gjensidig tillit og proteksjonistiske tiltak. Den negative effekten dette har på den europeiske økonomien anses særlig å ramme konkurranseevnen til små og mellomstore bedrifter, som er i overveiende flertall innenfor tjenestesektoren. Forbrukerne berøres også ved begrenset tilgang til tjenester og mindre konkurransemessig prisede tjenester.
Unødvendige hindringer skal fjernes
For å oppnå målsetningene om enklere tilgang til markedet, skal ubegrunnede og unødvendige administrative krav fjernes. Eventuelle krav til tjenesteytere må ikke innebære forskjellsbehandling basert på nasjonalitet. Kravene må også være forholdsmessige – dvs at de er egnet til å fremme det aktuelle hensyn, og at de ikke går lenger enn nødvendig.
Felles elektronisk kontaktpunkt
For å forenkle tilgangen til markedet må statene etablerer et felles, elektronisk kontaktpunkt. Tjenesteytere har en rett til å bruke det elektroniske kontaktpunktet til å fullføre alle fremgangsmåter som er nødvendig for å starte og utøve tjenestevirksomhet. Det vil si at innlevering av dokumentasjon, meldinger, registreringer og søknader om tillatelser og svar på disse mv. skal være tilgjengelig og kunne behandles. Kontaktpunktet skal tilby toveis kommunikasjon mellom tjenesteyteren og den ansvarlige myndighet. Hensikten med kontaktpunktet er å gi tjenesteytere mulighet til å ordne det som formelt må være på plass for å tilby tjenester i Norge, uten å befinne seg her fysisk.
Også den nødvendige informasjon for å utøve tjenester i Norge skal finnes oppdatert i kontaktpunktet. På denne måten slipper tjenesteyteren å orientere seg i jungelen av offentlige myndigheter. En utfordring er at det ikke stilles krav til at informasjon mv. skal være tilgjengelig på noe annet språk enn norsk, noe som vil være et hinder for de aller fleste utenfor Skandinavia.
I Norge skal Altinn (www.altinn.no) utvikles til å bli det elektroniske kontaktpunktet. Det arbeides intenst med å utvikle portalen. Vi har fått opplyst at målsetningen er å ha en løsning klar innen utløpet av 2011. Deretter skal den enkelte myndighet legge inn sine skjemaer og nødvendig informasjon.
Det er ikke bare myndighetene som pålegges informasjonsplikt. Også tjenesteyteren pålegges å gi tjenestemottakeren en nærmere bestemt liste med nøkkelopplysninger. Opplysningene må gis før avtale blir inngått mellom partene.
Taushet gir tillatelse
I lovens § 11 stilles strenge krav til myndighetenes saksbehandling. Det skal gjelde konkrete frister for behandling av søknader, og fristen kan bare forlengeles én gang dersom sakens kompleksitet gjør det nødvendig. Behandles ikke tillatelsen innen fristen anses den for gitt, med mindre noe annet følger av særlovgivningen.
Tjenesteytere – arbeidstakere
I loven defineres en tjenesteyter som en selvstendig næringsdrivende eller et foretak som driver økonomisk virksomhet – normalt mot betaling. Utleid arbeidskraft og andre arbeidstakere faller utenfor lovens virkeområde. Også utenfor tjenesteloven har skillet mellom tjenesteytere og arbeidstakere stor betydning for hvilke rettigheter og plikter som gjelder for avtaleforholdet. For eksempel kan det ikke avtales konkurransebegrensninger for utleide arbeidstakere fra bemanningsforetak, mens dette er vanlig i de fleste oppdragskontrakter for tjenesteytere. Grovt sagt går skillet mellom en tjenesteyter og en arbeidstaker på hvem som har resultatansvaret for arbeidet. Noe unøyaktig kan man si at en tjenesteyter får betalt for å arbeide mot et nærmere definert resultat – for egen regning og risiko. Ved utleie av arbeidskraft er det arbeidsytelsen som er det sentrale, og utleievirksomheten har ikke ansvaret for resultatet av de utleide arbeidstakernes arbeidsinnsats. Variasjonene er imidlertid mange. I tvilstilfellene må det foretas en helhetsvurdering der avtalt pris, ledelsen av arbeidet, oppdragets avgrensning, hvem som stiller med materialer og verktøy, mv., er av betydning.
Sosial dumping
En hodepine i arbeidet med tjenesteloven har vært hvordan den ville innvirke på reglene om sosial dumping. Departementet har imidlertid lagt til grunn at tjenesteloven ikke er til hinder for verken innførte eller planlagte tiltak mot sosial dumping. Det betyr at blant annet allmenngjøringsordningen og reglene om solidaransvar går klar av loven og kan opprettholdes.
Praktisk viktig er også kravene til ID-kort på byggeplasser. I handlingsplan 2 mot sosial dumping skal det vurderes innføring av ID-kort også i renholdsbransjen, og eventuelt innenfor andre tjenestesektorer. Arbeids- og inkluderingsdepartementet har konkludert med at dette regelsettet gjelder arbeidsrett, og derfor faller utenfor -tjenestelovens virkeområde. Kravene om ID-kort opprettholdes. Ordningen er heller ikke pliktig til å inngå i det elektroniske kontaktpunktet.
Interessant i den sammenheng er at EU-domstolen i en sak mot Belgia fant at krav om særlige ID-kort for ansatte i private sikkerhetsforetak kunne være en uforholdsmessig og urettmessig restriksjon. Et generelt krav om at tjenesteyteren, og vedkommendes ansatte, måtte være i besittelse av offisielle identitetsbevis, ville imidlertid i utgangspunktet være tillatt. Så gjenstår det å se hva EFTA-domstolen vil si dersom spørsmålet om de norske kravene til ID-kort blir brakt inn for domstolen
Del på facebook
Del på twitter
